Etter en god natts søvn på det gamle barnerommet til en av de nå voksne barna til husverten, så unnet vi oss en rolig lørdag formiddag med pulverkaffe og medbrakt frokost fra kjølebagen, før vi tok oss en dusj på fellesbadet i første etasjen, ryddet sammen og ordnet rommet etter gjeldende utsjekkingsinstrukser, og pakket bilen klar for avreise Egersund.
Latteren sprutet ut av undertegnede da han skulle prøve å mansplaine til P hvordan hun fikk igjen grinda bak seg ut i fra Kirkegaten 28. Jeg hadde brukt slåen på baksiden, og refererte til den - men P responderte noe sånn som at hun i stedet valgte å bruke “den anordningen som var installert for det formålet” - nemlig dørhåndtaket.
I dag hadde vi ingen andre planer enn å kjøre hjem, og om vi ikke kom hjem igjen før langt på natt, så skulle det også gå bra.
Vi valgte derfor å ta oss en kikk i gågata i Egersund, og kikke etter noen reisegaver eller andre spennende oppdagelser.
Vi ramlet innom pop-up galleriet til kunstneren Steve Keene, som var innleid som en slags offisiell festivalkunstner. Han er en av verdens mest produktive kunstnere, og står bak plateomslag til band som Pavement og Apples in Stereo. New York-kunstneren, som ofte omtales som samlebånds-Picasso på grunn av hans stil og produktivitet, maler omtrent 50 bilder om dagen, og har gjort det i en årrekke - og nå kunne publikum som vandret forbi galleriet i gågata av Egersund se han i aksjon live, samt stikke innom og kjøpe kunsten av hans produsent og kurator Dan, som også var med på turen. Vi var innom og kikket om han hadde malt Du&Du, siden det var flere av festivalens artister som allerede hang på veggen - men i følge Dan malte han kun “folk han kjente” eller hadde et forhold til. Det ble ingen kunst med hjem, men undertegnede kjøpte en fin coffetable-bok som ble med hjem.
Jeg fikk tilbud om å få den signert, men kunstneren selv var så i “sonen” at Dan ikke ville forstyrre ham. “It’s a delicate relationship”, sa han til meg - og smilte. Han tilbydde seg å signere boka selv, noe jeg takket nei til. På det tidspunktet tenkte jeg at han ikke hadde en stor rolle i det hele, og derfor føltes det litt som et unødvendig tilbud. Først etterpå så jeg at Dan også var omtalt som medforfatter av boka, slik at det faktisk ikke hadde vært et totalt bomskudd og fått hans pennetrekk heller.
Klokka 12 skulle Thea & The Wild ha en gratis familiekonsert på Konsolatet i hotellet, der de skulle spille låter fra Lillebjørn Nilsen sitt rikholdige musikkarkiv. Vi ruslet forbi i det de hadde lydsjekk, og det hørtes så bra ut at vi bestemte oss for å bli i Egersund helt til vi fikk med oss den konserten - som en bonus på turen.
Bandet var stødige som tusan, og satte virkelig en ny farge på Lillebjørn Nilsen sine allerede så vakre melodier og tekster. Stemma til Thea var som balsam for sjelen, og bandet var glitrende både individuelt og sammen. Linn Frøkedal, som vi hadde sett i duoformat i går, var med på bass, mens selveste Olaf Olsen fra Big Bang satt bak trommene. På gitar var det den gamle Beezewax-frontmannen Kenneth Ishak, mens sistemann på tangenter, fløyter og saksofon forble navnløs, da jeg ikke fikk med meg navnet under Theas presentasjon av bandet.
Litt etter klokka 13 var vi på veien i retning hjem. Dagens rute var raskeste vei - rundt hele Sørlandet. E18 via E6 og helt hjem til Hundorp.
Vi begynte ganske snart å bli litt sultne igjen etter frokost, og stoppet på i Flekkefjord, der vi fant oss en kafe midt i bibelbeltet. Den het til alt overmål Englevakten, og var fylt til randen av bibelsitater og til og med kristenmusikk på dass.
Rekesalat og prissetting hadde de imidlertid peiling på. En kvart tusenlapp pr. porsjon salat gir penger i kollekten, men vi var godt fornøyde med både smak og utvalg - ja, rent bortsett fra at de nok hadde falt for fristelsen å bruke reker i lake, da. Den hadde jeg ikke sett komme her nede på tjukkeste sørvestlandet.
Mette og gode la vi ut igjen på E18 i retning Oslo. Sammen med god musikk og i godt selskap så la vi mil etter mil bak oss.
Da vi nærmet oss Oslo fant vi ut at vi måtte ha en liten matbit og en pause før siste etappe hjem til Gudbrandsdalen. P har lenge snakket varmt om sushi, og selv om jeg er altetende, så er vel sushi det som jeg har rangert nederst av det jeg har smakt i livet til nå. I alle fall i det nedre sjiktet. Jeg elsker fisk, og jeg liker godt rå fisk - men jeg har aldri skjønt greia med kald ris. Ikke har jeg skjønt greia med wasabi heller, og slettes ikke syltet ingefær. Men jeg spiser det, og liker å utfordre meg selv - og kanskje har jeg til gode å smake den virkelig gode sushien, som bare eksploderer av smaker i ganen?
Jeg insisterte på at det måtte bli Sushi. P konfererte med crewet sitt i KG, og vi landet på å ringe inn en bestilling til Strømmen sushi, og legge inn en liten detour fra E6 nord for hovedstaden.
GPSen viste at vi ville ankomme Strømmen sushi åtte på ni, og butikken stengte ni. Vi satset på at turen gjennom hovedstaden ville gå uten problemer, så P ringte inn bestillinga da vi passerte Liertoppen - og vi holdt et årvåkent øye med Google Maps for å styre unna eventuelle oransje eller røde strekninger.
Valget falt på en meny med diverse forskjellige varianter, samt litt ekstra sashimi og sjøgressalat. Nå skulle vi snart få meske oss med både laks, tunfisk, scampi, kveite og kamskjell.
Turen gjennom Oslo gikk uten problemer, og jeg slapp av P utenfor sushi-bula på slaget 20.52. Det var ikke greit å få parkert der i påvente utlevering, så jeg måtte holde et par runder rundt i Strømmen sentrum, før jeg etterhvert plukket opp igjen en blid P med en papirpose med 23 lekre sushi-biter.
Take-awayen nøt vi utenfor en folketom bensinstasjon i Hvam, og P satt som på nåler og var spent på dommen fra skeptikeren bak rattet.
Konklusjon: Fortsatt skjønner jeg ikke helt konseptet med kald ris, men Ponzu-saus er godt - og det kan alt dyppes i for å heve smaken. Da mener jeg alt! Rå fisk i ponzu-saus gjør altså sushi-måltider til en hakket over middels opplevelse i kjeften til totningen, men - sitat - “jeg kunne fått bedre smak på fisken hvis jeg hadde lagd den sjæl”.
Fortsatt altså ikke hundre prosent overbevist, men overbevist nok at jeg skal bli med på flere sushi-måltider fremover.
Gode og mette kjørte vi hjemover i mørket, og koste oss med sang og musikk i bilen. En liten dopause med kaffe på gamle 24-timer’n på Brumunddal ble det tid til, før vi etter langt om lenge rullet oppover Kvigstadvegen igjen litt før klokka ett - mer enn klare for å flate ut på senga etter en lang dags ferd mot natt.