I dag våknet jeg rett før sju av at sola stekte inn gjennom bakruta, og jeg var kokvarm nedi soveposen. Jeg hadde sparket ned gardina på bakruta i løpet av natta, og Mondebobilen var nå som en Biltema-kjølebag satt på varm

I dag våkner jeg av at solstrålene snek seg gjennom gardinene allerede ved sjutida, og utrolig nok følte jeg meg lys våken og klar for å starte dagen.

Først av alt, jeg vet at overskrifta, altså dagens rute, ser pussig lik ut, men det hele er rene tilfeldigheter, akkurat som det aller meste ellers på disse soloturene mine. I løpet av natten våknet jeg flere ganger av at jeg var kald, og lyden av svak tromming gjennom vokspluggene.

I natt ble det senere enn først tenkt. Det var deilig å ligge i bilen og bare lytte til regnet, mens jeg dykket videre inn i Willy Vlautins deprimerende univers. Klokka var sikkert nærmere ett da jeg til slutt la boka fra meg, og skrudde av campinglykta i taket.

Den siste timen før jeg skrudde av campinglampa, som jeg hadde hengt opp i en krok over klamrefasthåndtaket over venstre baksidedør, brukte jeg til å lese i ei bok jeg hadde kjøpt meg på en av bruktbutikkene i går. En svensk oversettelse av Willy Vlautins “The Night Always Comes” (2021). 

Selv om jeg tok tidlig kvelden, og ikke hadde stort annet å holde på med enn å ligge og filosofere, samt lese i kartboka, så sov jeg mye bedre og lenger enn den første natta.

Natta gikk så som så inni Mondebobilen. Jeg våknet flere ganger av at jeg frøs i posen, men sovnet heldigvis igjen hver gang. Litt over klokka tre var jeg plutselig lys våken, men det var uaktuelt å stå opp med to timer på øyet - så jeg prøvde feste opp igjen gardinene, dyttet vokskulene lenger inn i øra, og ble borte igjen.

Så var dagen kommet. Siste dag i Tyrkia for denne gang. Onsdag 14. juni 2026. Vi hadde satt klokka på åtte slik at vi fikk utnyttet de få timene vi hadde igjen før utsjekk klokka 12 til å både pakke kofferter, ta et morgenbad i havet, og et lite dypp i bassenget, samt så klart spise en raus og god, siste frokost.

Etter en sen natt med en del skuffelse og bitterhet i kroppen, så var det ikke mange som var fristet til å hoppe opp da alarmen ringte første gang kvart over ni.

Game night! Kvartfinale mellom Norge og England førte til nye bekjentskaper, morsomme samtaler, og litt klassisk, britisk “banter”. Men så var det alt det der styret med diskusjoner om pris, mas fra alle kanter, og de evinnelige, pågående tyrkerne…

Jeg eier ingen skrupler. Ingen skam. Liker jeg noen ganger å tro. Jeg omfavner harry. Jeg ler av og med “Ja vi elsker camping”, og jeg vet godt at jeg kunne glatt hatt ei rolle der sjæl. I crocs og helsetrøye. I love it! Og jeg elsker all-inclusive

Klær har blitt vasket. Lister har blitt skrevet. Kofferter har blitt pakket. Apper har blitt lastet ned. Telefoner har blitt ladet. Passene ligger klare. Snart ligger vi også klare. På lading. Reiseklare igjen, og klare for nye eventyr.